Hovedprosjekt

GRUNNLOVEN SOM NASJONALT SYMBOL

Etnisitet, religion og konstitusjon i dagens Norge

Innledning, tema og problemstillinger

Utgangspunktet for prosjektet er en antagelse om at Grunnloven 1814 har en særlig ”sentral plass i nasjonens kollektive bevissthet”. En annen måte å utrykke dette på er å si at den norske grunnloven er viktig som nasjonalt symbol. Et symbolperspektiv på Grunnloven 1814 reiser mange interessante problemstillinger foran det kommende grunnlovsjubileet. Følgende forskningsspørsmål vil være sentrale i prosjektet:

Hva er innholdet i grunnlovssymbolet? Hvilke forestillinger aktualiserer det? Hva er forholdet mellom dette og andre nasjonale symboler? Hvilke andre fortellinger om nasjonen Norge finnes og i hvilken grad konkurrerer disse med 1814-fortellingen? Hvor viktig er Grunnloven for nasjonalfølelse for ulike grupper i det norske samfunn og hvor viktig er grunnlovssymbolet i Norge sammenlignet med andre land? Hva er forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge? Hvilken funksjon har de årlige grunnlovsfeiringene for innholdet i og betydningen av Grunnloven 1814 som nasjonalt symbol?

Analytiske perspektiver
Minnefellesskap og minnepolitikk. Når vi ser på grunnloven som symbol dreier det seg om hvilke forestillinger og følelser som knytter seg til denne, ikke om hvilken juridisk betydning og status Grunnloven 1814 har i dag. Folk flest har trolig lite konkret kjennskap til innholdet i Grunnloven, men kan likevel ha sterke følelser i forhold til denne. Dette er interessant fordi forestillinger og følelser på dette området kan fungere som en sammenbindende (eller splittende) kraft relativt uavhengig av Grunnlovens rettslige betydning. Benedict Anderson har definert nasjon som et forestilt fellesskap og grunnloven som symbol er et eksempel på en forestilling som kan være med å konstituere et slikt fellesskap (Anderson 1996). Norbert Elias har påpekt at de føleleser som slike symboler kan utløse ikke er individuelle og subjektive, men kollektivt skapte gjennom sosialisering og det han kaller ”nasjonalisering av følelseselivet”(Elias 1978) Den folkelige feiringen vil i stor grad også dreie seg om hvilke forestillinger og føleleser om Grunnloven som traderes og transformeres. I forhold til Grunnloven som historisk fenomen vil vårt perspektiv være Grunnloven som en del av nasjonens kollektive minne (Connerton 1996). En grunnlovsfeiring og et grunnlovsjubileum kan analyseres som minnepolitikk der det rundt beskrivelsen og markeringen av en historisk begivenhet skapes og omskapes et minnefellesskap. Den danske historikeren Anette Warring har analysert danske grunnlovsjubileer ut fra dette perspektivet (Warring 2004).

Etnisitet, religion og konstitusjon. Et vanlig skille i analyse av nasjonal identitet er skille mellom etnos og demos (Østerud 1994). En etnosbasert oppfatning av nasjonen bygger på forestilling om et fellesskap basert på kulturell likhet (f.eks når det gjelder etnisititet og religion) og kalles også et ”kulturelt nasjonsbegrep”. En demos-basert nasjonsoppfatning bygger på forestillingen om et fellesskap basert på en politisk kontrakt mellom de som bor innenfor et territorium uavhengig av kulturelle fellestrekk, og er også kalt et ”politisk nasjonsbegrep”. Demos og etnos må betraktes som idealtypiske begreper, i praksis vil en nasjon være basert både på både etnos (likhet)  og demos (kontrakt). En interessant analytisk perspektiv kan da bli å se på hvordan etnos og demos samspiller i konstruksjonen av en nasjonal identitet. Historisk kan dette illustreres ved å se på konstruksjonen av den norske nasjonen i Grunnloven 1814. Denne blir på den ene siden omtalt som moderne preget av nye ideer om universelle rettigheter med mer (demos). Samtidig er den også preget av et ”kulturelt nasjonsbegrep” der felles religion og ekskludering av etniske grupper inngår i nasjons-byggingen (etnos). Vårt hovedfokus vil imidlertid ikke være det historiske, men forholdet mellom konstitusjonen og ulike etniske og religiøse fellesskap i Norge i dag. Gjennom den etniske og religiøse pluraliseringen som har skjedd i det norske samfunn siden 1814 har denne problemstillingen fått nytt innhold og aktualitet. Kulturelle forutsetninger for den norske konstitusjonen som kristendommen og statskirkene særstilling er blitt kontroversielle og er under omforming og etnisk mangfold undergraver nasjonsforestillinger basert på homogenitet. Hvordan blir forholdet mellom konstitusjon, religion og etnisitet i denne konteksten? Vi vil primært studere dette ved å se på hvordan denne relasjonen ”symbolsk iscenesettes” gjennom de årlige grunnlovsfeiringene. Hvilken plass tildeles ulike etniske og religiøse grupper i disse markeringene og hvilken rolle inntar disse fellesskapene i slike nasjonsmarkeringer?

Som et utgangspunkt for analysen kan vi tenke oss fire ulike relasjoner mellom konstitusjonen/grunnlovssymbolet og etniske og religiøse fellesskap:

–  hegemonisering: etniske/religiøse fellesskap definerer innholdet (”det kristne Norge”, ”det hvite Norge”)

–   ignorering: etniske/religiøse fellesskap distanserer seg frå/ignorerer konstitusjonen

–   konfrontering: etniske/religiøse fellesskap er i konflikt med konstitusjonen

–   legitimering: etniske/religiøse fellesskap støtter/legitimerer konstitusjonen

(Når det gjelder hypoteser om forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge viser vi særlig til drøftingen under delprosjekt d)

1814-fortellingen som restaurasjonsmyte. I analysen av grunnloven som symbol vil vi ta utgangspunkt i Roland Barthes’ mytebegrep. I en kulturell kontekst kan ulike uttrykk eller tegn være knyttet sammen og utløse et sett av assosiasjoner eller konnotasjoner. Om disse konnotasjonene er tilpasset hverandre slik at de utgjør et mer omfattende bilde av virkeligheten kaller Barthes dette en myte (1989). I forhold til grunnloven kan vi si at den i vår kulturelle kontekst kommuniseres gjennom en rekke ulike tegn knyttet til: steder (Eidsvoll), bygninger (riksforsamlingsalen, Stortinget), personer (Eidvollsmennene, Henrik Wergeland, barn), tider (1814, 17.mai, våren) begivenheter og ritual (nasjonaldag, parader osv). Samlet representerer konnotasjonene til disse tegnene et bilde av nasjonen eller en nasjonal myte.

Myter kan karakteriseres og klassifiseres videre ut fra sitt innhold og form. Den norske 1814-myten er blitt omtalt som en restaurasjonsmyte.  Restaurasjonsmyter er en form for fortelling som ser nasjonen sin utvikling som en gjenreising og videre utvikling av en stolt fortid (Hutchinson 1994). Historikeren Dag Thorkildsen har relatert denne teorien til norsk historie på følgende måte:

1) ”a migration myth”: innvandringen til Norge fra nordøst og Norge og Nord-Sverige som utgangspunkt for den norrøne stamme; 2) ”a founding myth”: vikingtiden og rikssamlingen; 3) ”a goulden our of splendour”: norsk middelalder med nasjonal selvstendighet, kristning, rett og fred; 4) ”a period of inner decay”: Kalmarunionen og foreningstiden med Danmark; 5) ”a promise of regeneration”: begynner med 1814 og grunnloven. (Thorkildsen 1995:73).

Historikere har pekt på at i Norge faller utviklingen av en ny norsk nasjonal identitet sammen med kampen for nasjonal selvstendighet og utvikling av massedemokratiet (Angell 2002). Moderne norsk nasjonal identitet knytter seg ut fra dette til den ”siste delen” av den store fortellingen om Norge og til en post-kolonial identitet. Et eksempel på dette er den norske nasjonaldagstradisjonen som feirer starten på ei ny fremtid knyttet til hendingene i 1814. Slik sett kan grunnlovsymbolet tolkes som et nøkkelsymbol for å utrykke norsk i identitet fordi det er en myte som forteller hvordan den norske nasjonen ble skapt og stadig må gjenskapes i en frihetskamp mot destruktive krefter. Et eksempel på hvordan hendelser tolkes gjennom 1814-myten og dens symboler er Nordahl Griegs dikt ”17 mai 1940”(lest første gang over NRK-radio fra Tromsø 17.mai 1940): ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er”).

Skandinavisk komparasjon. Analysen av grunnloven som symbol vil også bli satt inn i et skandinavisk komparativt perspektiv. Her vil vi bygge videre på forskning om grunnlovs-jubileer i Danmark (Warring 2004) og på tidligere studier gjennomført av prosjektgruppen som sammenligner oppslutningen om nasjonaldagsfeiringer og andre nasjonale symboler i Sverige, Danmark (Botvar og Lunestad 2001, Angell 1998). Når vi har valgt en skandinavisk komparasjon er det fordi vi mener at disse nasjonene både er like nok til å kunne sammenlignes (demokratier, monarkier, dominerende folkekirker osv) og ulike nok i forhold til interessante dimensjoner i vårt prosjekt (både Norge og Danmark har nasjonaldag knyttet til grunnloven, men med svært forskjellig oppslutning, Sverige feirer ikke grunnloven osv).

Skandinavisk survey

Tab Content goes here

Historisk prosjekt
Grunnlovsfeiring og flerkulturalitet
Den norske kirke og dagens feiring

Click here to add your own text

Prosjektbeskrivelse

GRUNNLOVEN SOM NASJONALT SYMBOL. ETNISITET, RELIGION OG KONSTITUSJON I DAGENS NORGE.

Innledning, tema og problemstillinger
Grunnloven som nasjonalt symbol
Utgangspunktet for prosjektet er en antagelse om at Grunnloven 1814 har en særlig ”sentral plass i nasjonens kollektive bevissthet”. En annen måte å utrykke dette på er å si at den norske grunnloven er viktig som nasjonalt symbol. Et symbolperspektiv på Grunnloven 1814 reiser mange interessante problemstillinger foran det kommende grunnlovsjubileet. Følgende forskningsspørsmål vil være sentrale i prosjektet:

Hva er innholdet i grunnlovssymbolet? Hvilke forestillinger aktualiserer det? Hva er forholdet mellom dette og andre nasjonale symboler? Hvilke andre fortellinger om nasjonen Norge finnes og i hvilken grad konkurrerer disse med 1814-fortellingen? Hvor viktig er Grunnloven for nasjonalfølelse for ulike grupper i det norske samfunn og hvor viktig er grunnlovssymbolet i Norge sammenlignet med andre land? Hva er forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge? Hvilken funksjon har de årlige grunnlovsfeiringene for innholdet i og betydningen av Grunnloven 1814 som nasjonalt symbol?

Analytiske perspektiver
Minnefellesskap og minnepolitikk. Når vi ser på grunnloven som symbol dreier det seg om hvilke forestillinger og følelser som knytter seg til denne, ikke om hvilken juridisk betydning og status Grunnloven 1814 har i dag. Folk flest har trolig lite konkret kjennskap til innholdet i Grunnloven, men kan likevel ha sterke følelser i forhold til denne. Dette er interessant fordi forestillinger og følelser på dette området kan fungere som en sammenbindende (eller splittende) kraft relativt uavhengig av Grunnlovens rettslige betydning. Benedict Anderson har definert nasjon som et forestilt fellesskap og grunnloven som symbol er et eksempel på en forestilling som kan være med å konstituere et slikt fellesskap (Anderson 1996). Norbert Elias har påpekt at de føleleser som slike symboler kan utløse ikke er individuelle og subjektive, men kollektivt skapte gjennom sosialisering og det han kaller ”nasjonalisering av følelseselivet”(Elias 1978) Den folkelige feiringen vil i stor grad også dreie seg om hvilke forestillinger og føleleser om Grunnloven som traderes og transformeres. I forhold til Grunnloven som historisk fenomen vil vårt perspektiv være Grunnloven som en del av nasjonens kollektive minne (Connerton 1996). En grunnlovsfeiring og et grunnlovsjubileum kan analyseres som minnepolitikk der det rundt beskrivelsen og markeringen av en historisk begivenhet skapes og omskapes et minnefellesskap. Den danske historikeren Anette Warring har analysert danske grunnlovsjubileer ut fra dette perspektivet (Warring 2004).

Etnisitet, religion og konstitusjon. Et vanlig skille i analyse av nasjonal identitet er skille mellom etnos og demos (Østerud 1994). En etnosbasert oppfatning av nasjonen bygger på forestilling om et fellesskap basert på kulturell likhet (f.eks når det gjelder etnisititet og religion) og kalles også et ”kulturelt nasjonsbegrep”. En demos-basert nasjonsoppfatning bygger på forestillingen om et fellesskap basert på en politisk kontrakt mellom de som bor innenfor et territorium uavhengig av kulturelle fellestrekk, og er også kalt et ”politisk nasjonsbegrep”. Demos og etnos må betraktes som idealtypiske begreper, i praksis vil en nasjon være basert både på både etnos (likhet)  og demos (kontrakt). En interessant analytisk perspektiv kan da bli å se på hvordan etnos og demos samspiller i konstruksjonen av en nasjonal identitet. Historisk kan dette illustreres ved å se på konstruksjonen av den norske nasjonen i Grunnloven 1814. Denne blir på den ene siden omtalt som moderne preget av nye ideer om universelle rettigheter med mer (demos). Samtidig er den også preget av et ”kulturelt nasjonsbegrep” der felles religion og ekskludering av etniske grupper inngår i nasjons-byggingen (etnos). Vårt hovedfokus vil imidlertid ikke være det historiske, men forholdet mellom konstitusjonen og ulike etniske og religiøse fellesskap i Norge i dag. Gjennom den etniske og religiøse pluraliseringen som har skjedd i det norske samfunn siden 1814 har denne problemstillingen fått nytt innhold og aktualitet. Kulturelle forutsetninger for den norske konstitusjonen som kristendommen og statskirkene særstilling er blitt kontroversielle og er under omforming og etnisk mangfold undergraver nasjonsforestillinger basert på homogenitet. Hvordan blir forholdet mellom konstitusjon, religion og etnisitet i denne konteksten? Vi vil primært studere dette ved å se på hvordan denne relasjonen ”symbolsk iscenesettes” gjennom de årlige grunnlovsfeiringene. Hvilken plass tildeles ulike etniske og religiøse grupper i disse markeringene og hvilken rolle inntar disse fellesskapene i slike nasjonsmarkeringer?

Som et utgangspunkt for analysen kan vi tenke oss fire ulike relasjoner mellom konstitusjonen/grunnlovssymbolet og etniske og religiøse fellesskap:

–  hegemonisering: etniske/religiøse fellesskap definerer innholdet (”det kristne Norge”, ”det hvite Norge”)

–   ignorering: etniske/religiøse fellesskap distanserer seg frå/ignorerer konstitusjonen

–   konfrontering: etniske/religiøse fellesskap er i konflikt med konstitusjonen

–   legitimering: etniske/religiøse fellesskap støtter/legitimerer konstitusjonen

(Når det gjelder hypoteser om forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge viser vi særlig til drøftingen under delprosjekt d)

1814-fortellingen som restaurasjonsmyte. I analysen av grunnloven som symbol vil vi ta utgangspunkt i Roland Barthes’ mytebegrep. I en kulturell kontekst kan ulike uttrykk eller tegn være knyttet sammen og utløse et sett av assosiasjoner eller konnotasjoner. Om disse konnotasjonene er tilpasset hverandre slik at de utgjør et mer omfattende bilde av virkeligheten kaller Barthes dette en myte (1989). I forhold til grunnloven kan vi si at den i vår kulturelle kontekst kommuniseres gjennom en rekke ulike tegn knyttet til: steder (Eidsvoll), bygninger (riksforsamlingsalen, Stortinget), personer (Eidvollsmennene, Henrik Wergeland, barn), tider (1814, 17.mai, våren) begivenheter og ritual (nasjonaldag, parader osv). Samlet representerer konnotasjonene til disse tegnene et bilde av nasjonen eller en nasjonal myte.

Myter kan karakteriseres og klassifiseres videre ut fra sitt innhold og form. Den norske 1814-myten er blitt omtalt som en restaurasjonsmyte.  Restaurasjonsmyter er en form for fortelling som ser nasjonen sin utvikling som en gjenreising og videre utvikling av en stolt fortid (Hutchinson 1994). Historikeren Dag Thorkildsen har relatert denne teorien til norsk historie på følgende måte:

1) ”a migration myth”: innvandringen til Norge fra nordøst og Norge og Nord-Sverige som utgangspunkt for den norrøne stamme; 2) ”a founding myth”: vikingtiden og rikssamlingen; 3) ”a goulden our of splendour”: norsk middelalder med nasjonal selvstendighet, kristning, rett og fred; 4) ”a period of inner decay”: Kalmarunionen og foreningstiden med Danmark; 5) ”a promise of regeneration”: begynner med 1814 og grunnloven. (Thorkildsen 1995:73).

Historikere har pekt på at i Norge faller utviklingen av en ny norsk nasjonal identitet sammen med kampen for nasjonal selvstendighet og utvikling av massedemokratiet (Angell 2002). Moderne norsk nasjonal identitet knytter seg ut fra dette til den ”siste delen” av den store fortellingen om Norge og til en post-kolonial identitet. Et eksempel på dette er den norske nasjonaldagstradisjonen som feirer starten på ei ny fremtid knyttet til hendingene i 1814. Slik sett kan grunnlovsymbolet tolkes som et nøkkelsymbol for å utrykke norsk i identitet fordi det er en myte som forteller hvordan den norske nasjonen ble skapt og stadig må gjenskapes i en frihetskamp mot destruktive krefter. Et eksempel på hvordan hendelser tolkes gjennom 1814-myten og dens symboler er Nordahl Griegs dikt ”17 mai 1940”(lest første gang over NRK-radio fra Tromsø 17.mai 1940): ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er”).

Skandinavisk komparasjon. Analysen av grunnloven som symbol vil også bli satt inn i et skandinavisk komparativt perspektiv. Her vil vi bygge videre på forskning om grunnlovs-jubileer i Danmark (Warring 2004) og på tidligere studier gjennomført av prosjektgruppen som sammenligner oppslutningen om nasjonaldagsfeiringer og andre nasjonale symboler i Sverige, Danmark (Botvar og Lunestad 2001, Angell 1998). Når vi har valgt en skandinavisk komparasjon er det fordi vi mener at disse nasjonene både er like nok til å kunne sammenlignes (demokratier, monarkier, dominerende folkekirker osv) og ulike nok i forhold til interessante dimensjoner i vårt prosjekt (både Norge og Danmark har nasjonaldag knyttet til grunnloven, men med svært forskjellig oppslutning, Sverige feirer ikke grunnloven osv).

Tab1
Tab 2