Hovedprosjekt

Grunnloven som nasjonalt symbol

Etnisitet, religion og konstitusjon i dagens Norge

Innledning, tema og problemstillinger
Utgangspunktet for prosjektet er en antagelse om at Grunnloven 1814 har en særlig ”sentral plass i nasjonens kollektive bevissthet”. En annen måte å utrykke dette på er å si at den norske grunnloven er viktig som nasjonalt symbol. Et symbolperspektiv på Grunnloven 1814 reiser mange interessante problemstillinger foran det kommende grunnlovsjubileet. Følgende forskningsspørsmål vil være sentrale i prosjektet:

Hva er innholdet i grunnlovssymbolet? Hvilke forestillinger aktualiserer det? Hva er forholdet mellom dette og andre nasjonale symboler? Hvilke andre fortellinger om nasjonen Norge finnes og i hvilken grad konkurrerer disse med 1814-fortellingen? Hvor viktig er Grunnloven for nasjonalfølelse for ulike grupper i det norske samfunn og hvor viktig er grunnlovssymbolet i Norge sammenlignet med andre land? Hva er forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge? Hvilken funksjon har de årlige grunnlovsfeiringene for innholdet i og betydningen av Grunnloven 1814 som nasjonalt symbol?

Analytiske perspektiver
Minnefellesskap og minnepolitikk. Når vi ser på grunnloven som symbol dreier det seg om hvilke forestillinger og følelser som knytter seg til denne, ikke om hvilken juridisk betydning og status Grunnloven 1814 har i dag. Folk flest har trolig lite konkret kjennskap til innholdet i Grunnloven, men kan likevel ha sterke følelser i forhold til denne. Dette er interessant fordi forestillinger og følelser på dette området kan fungere som en sammenbindende (eller splittende) kraft relativt uavhengig av Grunnlovens rettslige betydning. Benedict Anderson har definert nasjon som et forestilt fellesskap og grunnloven som symbol er et eksempel på en forestilling som kan være med å konstituere et slikt fellesskap (Anderson 1996). Norbert Elias har påpekt at de føleleser som slike symboler kan utløse ikke er individuelle og subjektive, men kollektivt skapte gjennom sosialisering og det han kaller ”nasjonalisering av følelseselivet”(Elias 1978) Den folkelige feiringen vil i stor grad også dreie seg om hvilke forestillinger og føleleser om Grunnloven som traderes og transformeres. I forhold til Grunnloven som historisk fenomen vil vårt perspektiv være Grunnloven som en del av nasjonens kollektive minne (Connerton 1996). En grunnlovsfeiring og et grunnlovsjubileum kan analyseres som minnepolitikk der det rundt beskrivelsen og markeringen av en historisk begivenhet skapes og omskapes et minnefellesskap. Den danske historikeren Anette Warring har analysert danske grunnlovsjubileer ut fra dette perspektivet (Warring 2004).

Etnisitet, religion og konstitusjon. Et vanlig skille i analyse av nasjonal identitet er skille mellom etnos og demos (Østerud 1994). En etnosbasert oppfatning av nasjonen bygger på forestilling om et fellesskap basert på kulturell likhet (f.eks når det gjelder etnisititet og religion) og kalles også et ”kulturelt nasjonsbegrep”. En demos-basert nasjonsoppfatning bygger på forestillingen om et fellesskap basert på en politisk kontrakt mellom de som bor innenfor et territorium uavhengig av kulturelle fellestrekk, og er også kalt et ”politisk nasjonsbegrep”. Demos og etnos må betraktes som idealtypiske begreper, i praksis vil en nasjon være basert både på både etnos (likhet)  og demos (kontrakt). En interessant analytisk perspektiv kan da bli å se på hvordan etnos og demos samspiller i konstruksjonen av en nasjonal identitet. Historisk kan dette illustreres ved å se på konstruksjonen av den norske nasjonen i Grunnloven 1814. Denne blir på den ene siden omtalt som moderne preget av nye ideer om universelle rettigheter med mer (demos). Samtidig er den også preget av et ”kulturelt nasjonsbegrep” der felles religion og ekskludering av etniske grupper inngår i nasjons-byggingen (etnos). Vårt hovedfokus vil imidlertid ikke være det historiske, men forholdet mellom konstitusjonen og ulike etniske og religiøse fellesskap i Norge i dag. Gjennom den etniske og religiøse pluraliseringen som har skjedd i det norske samfunn siden 1814 har denne problemstillingen fått nytt innhold og aktualitet. Kulturelle forutsetninger for den norske konstitusjonen som kristendommen og statskirkene særstilling er blitt kontroversielle og er under omforming og etnisk mangfold undergraver nasjonsforestillinger basert på homogenitet. Hvordan blir forholdet mellom konstitusjon, religion og etnisitet i denne konteksten? Vi vil primært studere dette ved å se på hvordan denne relasjonen ”symbolsk iscenesettes” gjennom de årlige grunnlovsfeiringene. Hvilken plass tildeles ulike etniske og religiøse grupper i disse markeringene og hvilken rolle inntar disse fellesskapene i slike nasjonsmarkeringer?

Som et utgangspunkt for analysen kan vi tenke oss fire ulike relasjoner mellom konstitusjonen/grunnlovssymbolet og etniske og religiøse fellesskap:

–  hegemonisering: etniske/religiøse fellesskap definerer innholdet (”det kristne Norge”, ”det hvite Norge”)

–   ignorering: etniske/religiøse fellesskap distanserer seg frå/ignorerer konstitusjonen

–   konfrontering: etniske/religiøse fellesskap er i konflikt med konstitusjonen

–   legitimering: etniske/religiøse fellesskap støtter/legitimerer konstitusjonen

(Når det gjelder hypoteser om forholdet mellom religion, etnisitet og konstitusjon i Norge viser vi særlig til drøftingen under delprosjekt d)

1814-fortellingen som restaurasjonsmyte. I analysen av grunnloven som symbol vil vi ta utgangspunkt i Roland Barthes’ mytebegrep. I en kulturell kontekst kan ulike uttrykk eller tegn være knyttet sammen og utløse et sett av assosiasjoner eller konnotasjoner. Om disse konnotasjonene er tilpasset hverandre slik at de utgjør et mer omfattende bilde av virkeligheten kaller Barthes dette en myte (1989). I forhold til grunnloven kan vi si at den i vår kulturelle kontekst kommuniseres gjennom en rekke ulike tegn knyttet til: steder (Eidsvoll), bygninger (riksforsamlingsalen, Stortinget), personer (Eidvollsmennene, Henrik Wergeland, barn), tider (1814, 17.mai, våren) begivenheter og ritual (nasjonaldag, parader osv). Samlet representerer konnotasjonene til disse tegnene et bilde av nasjonen eller en nasjonal myte.

Myter kan karakteriseres og klassifiseres videre ut fra sitt innhold og form. Den norske 1814-myten er blitt omtalt som en restaurasjonsmyte.  Restaurasjonsmyter er en form for fortelling som ser nasjonen sin utvikling som en gjenreising og videre utvikling av en stolt fortid (Hutchinson 1994). Historikeren Dag Thorkildsen har relatert denne teorien til norsk historie på følgende måte:

1) ”a migration myth”: innvandringen til Norge fra nordøst og Norge og Nord-Sverige som utgangspunkt for den norrøne stamme; 2) ”a founding myth”: vikingtiden og rikssamlingen; 3) ”a goulden our of splendour”: norsk middelalder med nasjonal selvstendighet, kristning, rett og fred; 4) ”a period of inner decay”: Kalmarunionen og foreningstiden med Danmark; 5) ”a promise of regeneration”: begynner med 1814 og grunnloven. (Thorkildsen 1995:73).

Historikere har pekt på at i Norge faller utviklingen av en ny norsk nasjonal identitet sammen med kampen for nasjonal selvstendighet og utvikling av massedemokratiet (Angell 2002). Moderne norsk nasjonal identitet knytter seg ut fra dette til den ”siste delen” av den store fortellingen om Norge og til en post-kolonial identitet. Et eksempel på dette er den norske nasjonaldagstradisjonen som feirer starten på ei ny fremtid knyttet til hendingene i 1814. Slik sett kan grunnlovsymbolet tolkes som et nøkkelsymbol for å utrykke norsk i identitet fordi det er en myte som forteller hvordan den norske nasjonen ble skapt og stadig må gjenskapes i en frihetskamp mot destruktive krefter. Et eksempel på hvordan hendelser tolkes gjennom 1814-myten og dens symboler er Nordahl Griegs dikt ”17 mai 1940”(lest første gang over NRK-radio fra Tromsø 17.mai 1940): ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er”).

Skandinavisk komparasjon. Analysen av grunnloven som symbol vil også bli satt inn i et skandinavisk komparativt perspektiv. Her vil vi bygge videre på forskning om grunnlovs-jubileer i Danmark (Warring 2004) og på tidligere studier gjennomført av prosjektgruppen som sammenligner oppslutningen om nasjonaldagsfeiringer og andre nasjonale symboler i Sverige, Danmark (Botvar og Lunestad 2001, Angell 1998). Når vi har valgt en skandinavisk komparasjon er det fordi vi mener at disse nasjonene både er like nok til å kunne sammenlignes (demokratier, monarkier, dominerende folkekirker osv) og ulike nok i forhold til interessante dimensjoner i vårt prosjekt (både Norge og Danmark har nasjonaldag knyttet til grunnloven, men med svært forskjellig oppslutning, Sverige feirer ikke grunnloven osv).

Skandinavisk survey

Grunnloven som nasjonalt symbol og utgangspunkt for nasjonaldagsfeiring.
En sammenlignende undersøkelse blant nordmenn, dansker og svensker

Prosjektansvarlig: Pål Ketil Botvar

Nordmenns forhold til Grunnloven kan studeres på to måter – ved å ta for seg hvordan befolkningen ser på Grunnloven som nasjonalt symbol og ved å se på hvordan man forholder seg til Grunnloven gjennom nasjonaldagsfeiringen. I dette delprosjektet undersøker vi, ved hjelp av kvantitative surveydata, hvordan den norske befolkningen forholder seg til Grunnloven på ulike måter. For å få tak i hva som særlig kjennetegner nordmenns forhold til Grunnloven og andre nasjonale symboler, legges det opp til en sammenligning med tilsvarende data for Danmark og Sverige. Derfor planlegger vi en komparativ skandinavisk  survey der de samme spørsmål stilles til et representativt utvalg av befolkningen i Norge, Sverige og Danmark.

Spørsmål som særlig vil bli belyst i surveyen er:

–   I hvilken grad betrakter nordmenn Grunnloven som et sentralt nasjonalt symbol, sett i forhold til befolkningen i våre naboland?

–   Hvor viktig blir Grunnloven ansett å være som nasjonalt symbol sett i forhold til andre symboler på nasjonen?

–   Hvilken sammenheng er det mellom folks syn på Grunnloven som nasjonalt symbol og deltakelse i nasjonaldagsfeiringen?

–   På hvilken måte skiller den norske nasjonaldagsfeiringen seg fra den danske og svenske?

–   Hvilke faktorer av sosio-strukturell art kan bidra til å forklare at personer bosatt i samme land har ulikt forhold til nasjonale symboler og til nasjonaldagsfeiringen?

–   I hvilken grad bidrar tilknytning til statskirken og eget forhold til religion til å forklare syn på nasjonale symboler og nasjonaldagsfeiring?

I prosjektet blir ulik praksis når det gjelder nasjonale symboler og nasjonaldagsfeiring diskutert i lys av sosial-demografiske faktorer og i forhold til historiske hendelser og utviklingsforløp. Tidligere studier har vist at det finnes interessante forskjeller mellom hvordan de tre befolkningene forholder seg til nasjonale symboler og nasjonaldagsfeiringen.  En liknende studie fra 1998 (Botvar & Lunestad 2001) viste blant annet at oppslutningen om nasjonaldagen er størst i Norge, fulgt av Danmark og deretter Sverige. Andre dager enn den offisielle nasjonaldagen kan også være viktige som markering av nasjonalt særpreg. Av undersøkelsen går det frem at nordmenn vurderer parlamentet som et langt viktigere nasjonalt symbol enn både dansker og svensker. Disse resultatene har av historikere blitt brukt i analyser av de skandinaviske land. Svein Ivar Angell (1998) forklarer den særegne norske symbolbruken med den sterke sammenkoblingen mellom utviklingen av de nasjonalstatlige institusjonene og nasjonale symboler. Resultatene har også blitt brukt i forbindelse med Francis Sejersteds (2005) analyse av sosialdemokratiene i Norge og Sverige.

I studien fra 1998 var ikke Grunnloven eksplisitt nevnt som nasjonalt symbol. Den ble derimot indirekte studert gjennom nasjonaldagsfeiringen.  I den nye surveyen vil vi replisere en del av de tidligere stilte spørsmålene med tanke på å analysere endring over tid, og i tillegg inkludere nye spørsmål som eksplisitt tar for seg Grunnloven som nasjonalt symbol.

Det gjennomføres likeartede survey-undersøkelser i Norge, Danmark og Sverige. En grunnstamme av spørsmål om forhold til nasjonale symboler og nasjonaldagsfeiring, suppleres av demografiske data om respondentenes plassering i den sosiale strukturen. Noen av spørsmålene vil være mulig å sammenlikne med en tilsvarende studie av de tre land fra 1998 (Botvar & Lunestad 2001). Også andre internasjonale datasett om nasjonal identitet vil bli trukket inn (jfr. Botvar 2006, Botvar 2009).

Historisk prosjekt

Den norske kirke og feiringen av konstitusjonen

konstitusjonen

Prosjektansvarlig: Svein Ivar Angell

Tidligere forsking har vist at den norske kirke har spilt en aktiv rolle i å definere innholdet det nasjonale fellesskapet i forbindelse med viktige nasjonale begivenheter. Under 900-årsjubileumet for slaget på Stiklestad i 1930 tok for eksempel kirken hele sitt symbolarsenal i bruk for både å styrke nasjonal enhet og understreke protestantismens betydning i en slik sammenheng (Angell 1994). Statskirkeinstitusjonen gjør at kirken i seg selv er en sentral del av nasjonalstatens symbolunivers. Videre er kirken historisk sett et sentralt forbindelsesledd mellom sentralmakten og lokalsamfunnene rundt i landet. På samme tid kan kirken sies å representere økumeniske og overnasjonale verdier.

Mye tyder også på at Den norske kirke spilte en viktig rolle under 100-årsjubileumet for grunnloven i 1914 og 150-årsjubileumet i 1964. I dette delprosjektet skal denne rollen undersøkes nærmere. Dette gir interessante komparative inntak. I 1914 var norsk nasjonsbygging inne i en intens fase både politisk og kulturelt, kjennetegnet av en sterk rivalisering mellom store folkebevegelser av politisk, kulturell og religiøs valør (Angell 2002). Jubileet i 1964 utspilte seg på sin side under inntrykk av ”den sosialdemokratiske orden” og en større enhet rundt de sentrale samfunnsoppgaver (Furre 1999). Dette jubileet tok også farge av at religionsfriheten ble skrevet inn i Grunnloven (Lønning 2008).

Hvordan artet Den norske kirkes feiring av konstitusjonen seg i henholdsvis 1914 og 1964 ut fra disse kontekstuelle forhold? Hva sier dette om kirkens rolle i nasjonsbyggingen og Grunnloven som nasjonalt symbol i Norge?

Delprosjektet vil ta utgangspunkt i tidligere prosjekter knyttet til norsk og svensk nasjonsbygging samt regional- og lokalhistorisk forskning. Videre vil delprosjektet bygge på avisreferater, kirkelige programmer, kirkebøker og sekundærlitteratur.

Foto: Neupert, Herman / Oslo Museum

Grunnlovsfeiring og flerkulturalitet

Prosjektansvarlig: Ånund Brottveit

I dette delprosjektet vil vi undersøke individuell identitetsdannelse i forhold til nasjonal tilhørighet, etnisk gruppemedlemskap, religiøst fellesskap etc. Vi vil belyse disse sentrale spørsmålene i tilknytning til de symbolske markeringene av Grunnloven – særlig forholdet til 17. mai-feiringen. Vi vil også forsøke å identifisere kulturelle utviklingstendenser når det gjelder formingen av ”det nasjonale selvbildet”, og se hvordan dette eventuelt iscenesettes eller synliggjøres i grunnlovsfeiringen. Det vil være en eksplorerende undersøkelse med sikte på å typologisere identitetskonstruksjoner i forhold til det nasjonale fellesskapet og utviklingstendenser når det gjelder integrering av etniske og religiøse minoriteter.

Det flerkulturelle innslaget i nasjonaldagsfeiringen vår har – år for år – bidratt til å utfordre og vekke refleksjoner rundt vårt nasjonale selvbilde. Dette har ikke skjedd uten konflikter, ikke vært helt entydig, og langt i fra fullkomment gjennomført. Vi nevner bombetruslene mot det flerkulturelle toget til Sagene skole på 80-tallet som var en vekker for mange i forhold til 17.mai-feiringens betydning for integreringen (Phil 1985, Hovland 2001). Senere forskning har også pekt på at nasjonaldagsfeiringer kan være inkluderende overfor immigranter, til tross for at de her møtes av en flom av nasjonale symboler og særegne ritualer – eller kanskje nettopp på grunn av det universelt gjenkjennelige ved akkurat dette (Kristoffersen 1999, Brottveit 2000, Brottveit et al 2004).

I opptakten til 2014-jubileet har det vært reist spørsmål ved om ”norsk kultur” blir truet av innvandringen, spesielt av muslimske innvandrere. Denne bekymringen har blitt fremført fra ulike hold innenfor den norske majoritetskulturen. Det er på denne bakgrunn grunn til å spørre seg om hvilke utviklingstendenser som vil avtegne seg fremover og hvordan de vil komme til syne i offentlig debatt og symbolske iscenesettelser i det offentlige rom. Beveger vi oss stadig i retning av et mer inkluderende og heterogent nasjonalt ”vi”, eller skjer det en polarisering og stigende konfliktnivå mellom etniske og religiøse minoriteters identitetskonstruksjon og majoritetsgruppens?

Den norske kirke og dagens feiring

Den norske kirke og dagens feiring

Prosjektansvarlig: Olaf Aagedal, Pål Ketil Botvar

Utgangspunktet for dette delprosjektet vil være de ulike tendenser og spenninger som vi tidligere har vært inne på når det gjelder forholdet mellom Grunnloven 1814 og majoritets-religionen og majoritetskirken i Norge.

altertavleogflagg

  • på den ene siden blir grunnloven omtalt som moderne og sekulær i sin karakter
  • på den andre siden gis kristendommen og Den norske kirke en særstatus som kan peke i retning av en religiøs og kirkelig hegemonisering av Grunnloven som et religiøst fundament for nasjonen

Det første alternativet legger grunnlag for en nasjonaldagsfeiring som i hovedsak er et sekulært rituale uten tydelige religiøs element, og som derfor ikke favoriserer eller ekskluderer bestemte religioner eller livssyn. Dersom den andre tendensen er den dominerende vil grunnlovsfeiringen kunne bli en syntese av religiøse og sekulære riter (se nærmere drøfting av disse motsetningene i Aagedal 2003:91-92). Vårt analyseperspektiv vil være at disse ulike tendensene vil gjenfinnes som variasjoner og spenninger i de lokale nasjonaldagsfeiringene.

Sentrale spørsmål vil ut fra dette være: Inngår Den norske kirke som en del av den felles offentlige feiringen (for eks. ved at feiringen starter i kirken, eller toget starer fra kirken)? Eller foregår den lokale feiringen på sekulære arenaer uten tydelige religiøse element? I hvilken grad og på hvilken måte har Den norske kirke egne markeringer av grunnloven (for eksempel 17.mai-gudstjenester).

 

Foto: Aagedal, Olaf