Ole Gunnar Winsnes (red.): Tallenes tale 2002. Perspektiver på statistikk og kirke

2002-utgaven av Tallenes tale er i hovedsak viet den såkalte medlemsundersøkelsen, eller Folkekirke 2000. En spørreundersøkelse blant medlemmer av Den norske kirke. Kirkerådets kirke/stat-utvalg og KIFO finansierte prosjektet. KIFO hadde det faglige ansvaret, mens TNS Norsk Gallup Institutt gjennomførte selve datainnsamlingen. Prosjektleder var forsker Ida Marie Høeg. Målet var å skape et empirisk grunnlag for å undersøke de erfaringene medlemmer av Den norske kirke har med kirken, deres holdninger til kirken og det den står for. Derfor ble særlig møteplassene mellom folk og kirke: dåp, konfirmasjon, bryllup, gravferd og gudstjeneste viet oppmerksomhet. Respondentene ble også spurt om sitt syn på kirkemedlemskapet, det lokale kirkelivet, presteskapet, statskirkeordningen og ressursbruken i kirken. Den siste artikkelen skiller seg fra de andre. Den omhandler erfaringene med å hente ut informasjon om ordinerte prester i Den norske kirke, siden det ikke finnes noe sentralt register for disse opplysningene.

ISBN 82-519-1821-9. 168 sider. Desember 2002. Kr. 190,–. Tapir Akademisk Forlag.
Kan bestilles fra kifo@kifo.no eller bestilling.forlag@tapir.no.

Bidragsytere

Pål Ketil Botvar
er cand.polit. Han er forsker II ved KIFO.

Harald Hegstad
er dr.theol. Han er professor i praktisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet.

Morten Huse
er dr.oecon. Han er forsker I ved KIFO og professor II i foretaksøkonomi ved Handelshøgskolen BI.

Ida Marie Høeg
er cand.philol. Hun er forsker III ved KIFO.

Pål Repstad
er dr.philos. Han er professor ved Høgskolen i Agder.

Magne Sandberg
er cand.theol. Han er kapellan i Oppsal menighet i Oslo.

Ole Gunnar Winsnes
er dr.art. Han er forskningsleder ved KIFO og professor II i religionsvitenskap ved NTNU.

Olaf Aagedal
er mag.art. i sosiologi. Han er førsteamanuensis ved Diakonhjemmets høgskolesenter.

Forord

2002-utgaven av Tallenes tale er i hovedsak viet den såkalte medlemsundersøkelsen, eller Folkekirke 2000. En spørreundersøkelse blant medlemmer av Den norske kirke. Kirkerådets kirke/stat-utvalg og KIFO finansierte prosjektet. KIFO hadde det faglige ansvaret, mens TNS Norsk Gallup Institutt gjennomførte selve datainnsamlingen. Prosjektleder var forsker Ida Marie Høeg. Målet var å skape et empirisk grunnlag for å undersøke de erfaringene medlemmer av Den norske kirke har med kirken, deres holdninger til kirken og det den står for. Derfor ble særlig møteplassene mellom folk og kirke: dåp, konfirmasjon, bryllup, gravferd og gudstjeneste viet oppmerksomhet. Respondentene ble også spurt om sitt syn på kirkemedlemskapet, det lokale kirkelivet, presteskapet, statskirkeordningen og ressursbruken i kirken. Den siste artikkelen skiller seg fra de andre. Den omhandler erfaringene med å hente ut informasjon om ordinerte prester i Den norske kirke, siden det ikke finnes noe sentralt register for disse opplysningene.

Men ikke bare medlemsundersøkelsen er i søkelyset. Flere av forfatterne trekker veksler også på andre nyere undersøkelser som kan si noe om nordmenns forhold til religion, moral og verdier. Særlig dreier det seg om den norske versjonen av den internasjonale religionsundersøkelsen som ble gjennomført i 1998 i regi av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (omtalt som Religion 1998).

Hva sier så Tallenes tale noe om denne gang?

Harald Hegstad og Pål Repstad har gått til det skritt å la oss få del i en dialog de har ført om hvilke faktorer det er som vedlikeholder folkekirken. Begge var medlemmer av det kirkerådsoppnevnte kirke/stat-utvalget. Begge beskjeftiger seg med religionssosiologiske problemstillinger. Begge benytter data fra Folkekirke 2000 i argumentasjonen. Tema er: «Hvor kristen er folkekirken?». Dialogen handler om hvordan en skal fortolke folkekirkeligheten. Deres felles utgangspunkt er at det sammenbindende elementet i folkekirkeligheten, er bruken av ritualene. Det er bruken av disse som i første rekke etablerer folks forhold til kirken, og som bidrar til å vedlikeholde dette forholdet. Uenigheten forfatterne imellom kommer fram når de gir seg i kast med å vurdere hvilken betydning ritualene har for dem som bruker dem. Dette reflekterer ritualenes doble karakter: de er på en og samme tid religiøse handlinger og allmenne overgangsriter. Og svaret på hvor kristent eller ikke dette er, avhenger ikke bare av sosiologiske analyser, men ikke minst av teologiske vurderinger. Det er fra dette punktet forfatterne går ulike veier.

Medlemsundersøkelsen står selvsagt sentralt også i Ida Marie Høegs artikkel. Hun var prosjektleder for denne undersøkelsen. Artikkelen tar for seg temaet dåp og tradisjon i Den norske kirke. Forfatterens ambisjon er å bidra til å forklare den store oppslutningen om dåp. Det gjør hun ved å analysere data om hvordan kirkemedlemmer begrunner valget av dåp. Hun dokumenterer at dåpstradisjonen har sterk symbolsk kraft og stadig evner å kommunisere mening. Den kulturelle meningen ligger i selve bruken av dåpen. Ved å gå inn under tradisjonen knytter foreldre an til tradisjon som sosial hukommelse og som lojalitet til kollektivet. Dette er i seg selv en kulturell ressurs for mening. Ved ett av livets høydepunkter som dåpen er, søker aktørene til en felles historie for å markere barnets komme og familiens endrede status, et moment som er fraværende i Den norske kirkes dåpsritual. Ikke minst gjennom handlingsaspektet, selve utføringen av ritualet, ivaretar og opprettholder deltakelse i ritualet den sosiale hukommelsen. Det å bære barnet til dåp uttrykker fellesskap på flere nivåer, og det betyr at en som foreldre involverer barnet i en felles kultur.

Morten Huse anvender på sin side materialet fra Folkekirke 2000 til å undersøke hvordan medlemmer av Den norske kirke oppfatter presteskapet. Han vil bidra til forståelse av prestens rolle i norsk kirke- og samfunnsliv. På basis av omfattende statistiske analyser viser han hvordan vurderingene av presten varierer etter hvordan folk plasserer seg i kirkebildet, om de tilhører «the inner circle», folkekirkemenigheten, eller om de må rubriseres som kirkefremmede. Stort sett har kirkemedlemmene en positiv holdning til presten. Selv de som kan ha en negativ oppfatning av prester generelt, har gjerne en positiv oppfatning av den presten de kjenner. I alle gruppene er det dominerende trekket at folk opplever sine møter med prester i forbindelse med livs- og dødsritualene som positivt. Men ellers har folk høyst ulik kjennskap til prester. Dessuten har de ulike preferanser når det gjelder forskjellige prestetyper. Prester med høy medieprofil og de mer liberale blant biskopene får de beste karakterene av folkekirkemenigheten, kvinner og de med høy utdannelse. Kjernemenigheten har en annen og høyere vurdering av de konservative teologene.

Pål Ketil Botvar og Olaf Aagedal nytter Folkekirke 2000 og Religion 1998 til å prøve ut om Stein Rokkan og Gabriel Øidnes utsagn om geografiske skillelinjer i norsk religiøsitet stadig holder vann, og om disse skillelinjene reflekterer ulike kulturelle mønstre. Forfatterne sammenholder data som sier noe om religiøse uttrykk på henholdsvis Sørvestlandet og på det indre østlandsområdet. Analysene viser at det stadig er snakk om ulike religiøse regioner. Skillet går mellom en kultur preget av en individualistisk og subjektiv kristendomsform, og en kultur som i større grad preges av en mer kollektiv og rituell kristendomsform. Sammenliknet med «sørvestlandskristendommen» representerer Østlandet en alternativ religiøs kultur bl.a. gjennom stor oppslutning om livs- og dødsritualene. Sett i forhold til den religiøse kulturen som preger det indre Østlandet, representerer Sørvestlandet en alternativ religiøs kultur med bl.a. større oppslutning om ordinære gudstjenester og religiøse møter. Forskjellene består når det kontrolleres for by/land, for alder og utdanning. Geografi har tydeligvis stadig religiøs betydning. Forfatterne påpeker at sørvestlandsformen gjennomgående har en dominerende plass både i kirkelig retorikk og i forskningssammenheng.

Kirkegang eller gudstjenestedeltakelse nyttes ofte som kriterium for måling av religiøst engasjement. Det baserer seg på den forutsetningen at «sterkttroende» jevnt over går relativt ofte til kirke, i det minste oftere enn én gang i måneden, eller så. Ole Gunnar Winsnes bruker data fra Folkekirke 2000, Religion 1998 og andre undersøkelser til å undersøke om denne forutsetningen holder. På grunnlag av analyser der han sammenholder folks religiøse selvbetegnelse, deres gudstro og Jesustro med kirkegangsmønster og -frekvens, tegner han dette bildet: Det er riktig nok at de som går ofte til vanlige gudstjenester i første rekke er slike som betegner seg selv som «bekjennende kristen», tror på en personlig Gud og tror at Jesus er «min frelser». Det motsatte gjelder imidlertid ikke. Mye av nedgangen i gudstjenestedeltakelse skyldes at svært mange av bekjennerne og de sterkttroende ikke er stort mer aktive kirkegjengere enn det folk flest er. Tvert om, vanlige kirkemedlemmers ritualkirkegang, og deres deltakelse på julaften, utgjør et stadig større innslag i den samlede gudstjenestedeltakelsen.

Magne Sandbergs bidrag skiller seg fra de øvrige. Forfatteren presenterer noe av grunnlaget for det arbeidet han har utført som Olavsstipendiat, nemlig å undersøke det han kaller «flyten i presteskapet» de siste 40 årene. Analysene av det empiriske materialet er enda ikke helt ferdige. I artikkelen drøfter Sandberg spørsmål som dreier seg om kildematerialet og kvaliteten på dette. Det finnes ikke noe sentralt register over dem som er ordinert til prester i Den norske kirke. I bispedømmene har det til nå vært en høyst uensartet praksis når det gjelder hvor opplysningene om ordinasjonen og de ordinerte er ført, hvordan føringen er gjort og hvilke opplysninger som er tatt med. Følgelig er det ikke enkelt å finne ut noe om bevegelsene i presteskapet, heller ikke å finne ut hvor mange ordinerte prester det er som har gått fra prestetjeneste til andre yrker.

Også 2002-utgaven av Tallenes tale har et vedlegg. I dette publiseres enkelte tallkolonner fra NSDs kirkedatabase. Denne gangen er materialet hentet fra 2001-innsamlingen. Presentasjonen skjer på kommunenivå. Kolonnene sier samlet noe om oppslutningen om ulike sider ved Den norske kirkes virksomhet på lokalplanet, stort sett i form av forholdstall. Her presenteres lokale dåpsprosenter (andelen døpte av antallet fødte), konfirmasjonsprosenter (andelen konfirmerte av antallet 14-åringer ved årets begynnelse), gudstjenestedeltakelse (reknet som antall deltakere i prosent av folketallet i kommunen) og dessuten noe så prosaisk og samtidig viktig som verdien av kirkeofringer per innbygger. I tillegg presenterer vedlegget gjennomsnittstall for gudstjenestedeltakelse og nattverdsgjester.

Ole Gunnar Winsnes (red.)
forskningsleder KIFO

Innholdsfortegnelse

Harald Hegstad og Pål Repstad: Hvor kristen er folkekirken? side 13-30
Ida Marie Høeg: Jeg døper deg til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, side 31-47
Morten Huse: Medlemsundersøkelsen – folks holdninger til prester, side 49-65
Pål Ketil Botvar og Olaf Aagedal: Øst er øst og vest er vest…? side 67-97
Ole Gunnar Winsnes: «Kan ikke klare meg uten gudstjenesten» side 99-128
Magne Sandberg: «Biskopen fører kallsbok og vigslingsregister for sitt bispedømme…» side 129-151
Vedlegg: Statistikk over oppslutning om kirkelig virksomhet i 2001 på kommunenivå